Gotisk

Det hele begynte med musikk. I Tyskland på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet var det blant andre Robert Smith og Siouxsie Sioux, Depeche Mode og Anne Clark som brakte mørket inn i lydverdenen. Kald lyd, svarte klær, mørk sminke, flekkete leppestift og rufsete hår. I tillegg kom til tider bisarre tekster fulle av melankoli og skrekk. Den tilsynelatende ideelle verdenen som de tidligere hadde portrettert på scenen og i hverdagen, ble snudd på hodet. Postpunk og new wave var preget av kulde, minimalisme, verdensslitasje, mørke og trusler.

En velsignelse for mange unge mennesker som fant sine følelser reflektert i denne musikken på den tiden. Det var kald krig mellom supermaktene, miljøødeleggelser var et stort tema, og nyhetene snakket offisielt om en nært forestående atomkrig. Ikke alle som beveget seg til gotisk musikk i mørke kjellere på den tiden, hadde en ideologi eller et åpent opprør i tankene. Mange unge ville bare være annerledes eller etterligne sine musikalske idoler. For andre var scenen en stille, trist, svart protest. Selv om opprinnelsen til den svarte scenen lå i den engelske postpunken, var det først på begynnelsen av 1980-tallet at subkulturen fant sammen i Tyskland. Og dette gjaldt både i Forbundsrepublikken og i DDR. I DDR ble de såkalte ghouls eller darks nøye overvåket av statssikkerheten. Til tross for dette var Robert Smith fra The Cure en stilistisk og musikalsk helt for den svarte subkulturen i arbeider- og bondestaten, og folk ønsket å imitere antrekket hans.

Mørke antrekk var den rake motsatsen til 80-tallets fargerike mote og derfor også et uttrykk for en motkultur som tok avstand fra de allestedsnærværende neonfargene. For å matche de bleke ansiktene og den mørke eyelineren fantes det firmaer som Bogey's som reklamerte for mørk mote i ungdomsmagasinene.

Bukser, spisse gotiske sko, vide topper for de som var på bølgelengde, flæsete skjorter, glitter og silke for nyromantikerne, som lekte med utvisking av kjønnene og etterlignet artister som Visage eller Boy George fra Culture Club. Subkulturen besto allerede den gang av ulike bevegelser som de bleke gothene i flagrende svart, de kule waverne, nyromantikerne i melankolske farger og EBM-erne i militante antrekk, som i sine band hentet impulser fra støyende industrimusikk.

Fordi man ikke kunne kjøpe noe av dette i DDR, ble folk oppfinnsomme her. Presteklær og fremfor alt svarte dommertrøyer måtte fungere som svarte antrekk etter dedikert kroppsarbeid.

Inspirasjonene til gotiske antrekk og styling ble blant annet hentet fra gotisk litteratur. Mørkt, mystisk, gammelt, undertrykkende, skremmende: Dette var kjennetegnene ved den såkalte gotiske litteraturen fra slutten av 1700-tallet i England. Musikkpressen syntes det var en passende betegnelse og oppfant på et tidspunkt begrepet gotisk rock, som igjen ble avledet av begrepet gotisk scene. Filmer, serier og tegneserier formet også bildet av den svarte scenen.

Samfunnet ble naturlig nok skremt av disse bisarre ungdommene. De gjorde folk oppmerksomme på død og ondskap, snudde opp ned på sosiale normer, brøt tabuer og provoserte med sitt utseende. Historier om mørke ritualer, gravskjending, satanisme og okkultisme ble raskt spredt. Scenen tilbakeviste ikke disse fordommene, fordi den ønsket å holde avstand til normalsamfunnet, og det kunne ikke skade om de "normale" holdt seg på avstand av frykt. Dessuten var mange kristne og okkulte symboler ikke bare vidunderlig mystiske, men også velegnet til å markere seg. I motsetning til punken eller hippiene ønsket den svarte scenen imidlertid ikke politisk endring, men fred og ro. Det var verken politikk eller religion som forente denne scenen, men musikken og følelsen av mørke. Nattens barn ville være blant sine egne, høre på musikken sin og slippe å forklare seg.

Det mange foreldre avfeide som en "fase" for sine barn på 80-tallet, har nå vokst til å bli en livsstil. De som var opptatt av det den gang, er det ofte fortsatt i dag. Hver ny generasjon har brakt med seg sin tids musikalske og visuelle påvirkninger. I dag finnes det en rekke gothic-festivaler, gothic-fester og en scene som forener alle aldersgrupper og et bredt spekter av musikkstiler. Som alle subkulturer sliter gothscenen med kommersialisering og autentisitet. Likevel er den i dag fortsatt reservert og defensiv, og fokuserer på seg selv.