Mennesker trenger båser for å organisere verden, og selv i en subkultur som gotikkscenen prøver folk å definere seg selv og andre. Resultatet er en rekke morsomme eller til og med seriøse illustrasjoner som flyter rundt på internett og som skal forklare gotiske typer. Men alle som beveger seg i miljøet, vil raskt innse at alle stilartene har blandet seg mer eller mindre gjennom tiårene. Likevel orienterer gothere seg mot visse originale typer og nye innflytelser. Dette er noen av dem:
Mennesker trenger båser for å organisere verden, og selv i en subkultur som gothic-miljøet forsøker folk å definere seg selv og andre. Resultatet er en rekke morsomme eller til og med seriøse illustrasjoner som flyter rundt på internett, og som skal forklare gotiske typer. Men alle som beveger seg i miljøet, vil raskt innse at alle stilartene har blandet seg mer eller mindre gjennom tiårene. Likevel orienterer gothere seg mot visse originale typer og nye innflytelser. Dette er noen av dem:
New Romantic
Steve Strange, kunststudent og senere vokalist i bandet Visage, er ansvarlig for New Romantics-stilen. Han var et stort navn på Londons klubbscene på slutten av 70-tallet og arrangerte Bowie- og Roxy Music-kvelder. I døren til Blitz Club slapp han bare inn gjester som var iført de mest outrerte antrekkene. David Bowie var det tidlige forbildet for denne ideen med sin scenekarakter Ziggy Stardust. Hvis du ser den offisielle videoen "Ashes to Ahes" av David Bowie, vil du også oppdage Steve Strange og noen andre besøkende på klubben i typiske New Romantic-antrekk. Sminke og antrekk spiller også en stor rolle i videoene til bandet Visage (Visage, Fade to Grey).
New Romantikerne fant sammen på grunn av mote, selv om de delte en lik musikksmak bestående av new wave, synth-pop og disco-beats. Kjente representanter for denne sjangeren var blant andre Adam Ant og Boy George. Karakteristisk var blant annet den visuelle utviskingen av kjønnene. Adam Ant's romantiske piratlook ble for øvrig skapt av motedesigneren Vivienne Westwood.
Extravagant, dekadent og narsissistisk - det var karakteristikker som ble brukt for å beskrive nyromantikerne i offentligheten, og de var ikke spesielt populære - verken i pressen eller i samfunnet for øvrig. De var ikke engang særlig populære i new wave-miljøet, ettersom de ikke fokuserte på musikk, men på antrekk og frisyrer.
Mote var altfor overfladisk for new wave-scenen. Det ble snakket om at new wave solgte seg ut, og for første gang ble det reist kritikk mot kommersialiseringen av subkulturen. Det var ikke siste gang, for denne kritikken fortsetter den dag i dag. Dagens visuelle avleggere av nyromantikken finner vi mest sannsynlig i japanske subkulturer som Visual Kei. Datidens mote og sminke har imidlertid fortsatt innflytelse på den svarte scenen i dag, noe som i dette tilfellet åpner for sterke farger og romantisk pomp.
Wavers
Wavers var den mørke fraksjonen i den musikalske subkulturen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. I motsetning til nyromantikerne var det musikken som sto i sentrum, selv om antrekket også spilte en viktig rolle. The Wavers overdrev "borgerlige antrekk" og satte dermed et ironisk stempel på dem. 60- og 70-tallets pjuskete frisyrer ble i den nye bølgen rufsete til det absurde, og sidene ble rett og slett barbert helt ut. Dressjakkene ble kjøpt altfor store og slengte seg rundt med skjorter og vide bloomers. Skoene var ikke bare spisse med pigger, de var vanvittig spisse, og de sosiale klesnormene var satt ut av spill. En tydelig avgrensning. Sminken skilte seg også ut. Ikke bare en myk eyeliner, men en tykk svart eyeliner som gikk langt utover øyet. Ingen pen leppestift, men knallrød leppestift med flekker. Den dominerende fargen var svart, men det var også mange fargerike klær. Folk gikk med overdimensjonerte kors, rosenkranser og esoteriske symboler for å overdrive samfunnets religiøse tro og for å provosere.
På 80-tallet var det musikere som The Cure, Siouxsie and The Banshees, Anne Clark og Gary Newman som pekte ut nye visuelle og musikalske retninger. Robert Smith fra The Cure, selve symbolet på waveren, gikk også i hvite joggesko og fargerike skjorter med altfor store dressjakker den første tiden.
Det var først senere, da scenen gradvis ble mørkere, at Robert Smith gikk helt over til svart. Sammen med 80-tallets gothere omtales waverne fortsatt i dag som old school gothere. Det spiller ingen rolle om de faktisk eksisterte på 80-tallet eller ikke. Det er stylingen som betyr noe.
Goths
Goths er det som i størst grad forbindes med begrepet goth. Gothene så ut som om de kom rett ut av en skrekkfilm. Men overgangene mellom typene i miljøet er flytende, og begrepene ble bare brukt som en ettertanke for å kategorisere dem. Det fantes ingen kategoriseringer på den tiden. Det var egentlig én scene, og de fleste medlemmene var ikke engang klar over at de var i ferd med å danne en ny subkultur.
Det tok litt tid å venne seg til datidens standard. De ble møtt med forakt, skepsis, uforståelse og forsiktighet. Gothene skremte imidlertid samfunnet. De ville ikke provosere, de ville isolere seg fullstendig og være i fred. Med sine antrekk og sminke refererte gothene til fremstillingen av vampyrer på slutten av 70-tallet. De kalte det "dead make-up" når de dekket ansiktet med hvit sminke og malte øynene inn i mørke grotter med svart øyenskygge. Det skulle være okkult, så uhyggelig og symbolsk som mulig. Klærne deres minnet om kjortler og nonnekapper. De bar slør og svarte hansker som karakterer fra gotiske romaner. Prototypen på gotheren er for eksempel "Ratte", som figurerte i en fotoreportasje i ungdomsmagasinet Bravo på begynnelsen av 80-tallet.
Wavers var noenlunde sosialt akseptable med sitt utseende, det var ikke gothere. Slik kan man formulere en provisorisk forskjell. Den musikalske kontrasten kan også bare vagt beskrives. Man kan kanskje si at waverne var mer komfortable med synthesizere og lysere lyder, mens gothene skjulte seg i mørke klanger og dype stemmer. Men selv det er bare et forsøk på å differensiere.
EBMere
EBMere var også en del av scenen på 80-tallet, selv om de visuelt og musikalsk skilte seg fra gothere og wavere. Deres fokus var på elektronisk kroppsmusikk (EBM), som var aggressiv og elektronisk og minnet om marsjmusikk med slagord. Musikkens røtter lå i britisk industrial blandet med minimal electro. Vokalen var egentlig mer en brølende vokal og minnet om militær drill.
I den kalde krigens tid tematiserte den elektroniske musikken kamp og militær og krig og terror. Derfor kledde folk seg gjerne i kamuflasjefarger med støvler og uniformer. Den kjølige og truende industrialiseringen var også et viktig tema. Den tekniske utviklingen var skremmende fordi den virket sjelløs. EBM-musikken spilte på dette - og det gjorde dens tilhengere også. Til og med håret deres - stylet i flattoppfrisyrer - var veldig kantete og kantete. Maskindeler fungerte som symboler. Mottoet var: "Arbeid, svette og muskelkraft".
Mens DAF og Die Krupps var ute og herjet i den første tiden, var det band som Front 242, The Klinik og Nitzer Ebb som utvidet EBM-sjangeren. Band som Skinny Puppy og Ministry var pionerer i USA.
At trendene i miljøet også inspirerte hverandre, ser vi for eksempel hos Depeche Mode, som kombinerte ekstravagant popmusikk og industriell lyd, kombinerte dette med mørk styling og noen ganger sto på scenen med slegger. Den offisielle videoen til "People are People" er et imponerende eksempel på miksen.